En vei…
Vel, det positive med å være i veldig dårlig form, er at det bare kan gå en vei! Eller….
På fredag var jeg skikkelig deppa etter å ha trena hjemme. 
Og humøret steg ikke i løpet av helgen, da jeg begynte å tvile på om dette virkelig var noe for meg! Etter å ha fjernet mange lymfeknuter i bekkenet, under kreftoperasjonene, sliter jeg nemlig med lymfødem i det ene benet mitt. Det betyr at jeg ikke får transporteret bort avfallstoffer, og benet hovner veldig opp, som f.eks når kroppen forsøker å “reparere” musklene ved å tilføre væske etter trening. Da blir nemlig denne væsken i benet. Dette er en kronisk tilstand som gjør at jeg bestandig går med kompresjonsbukse og må ta hensyn til benet for at det ikke skal bli alt for stort og utvikle rosen. I hverdagen så klarer jeg greit å leve med dette (alternativet hadde vært så mye verre….), men hard belastning gjør at det blir hovent og stivt. Og når jeg i løpet av forrige uke klarte å gå opp 2 kg, så var nok forklaringen væskeopphopning i benet og ikke “vanlig” vektøkning.
Dette ble veldig tydelig i helgen og jeg ble altså veldig redd for konsekvensene av treninga. Men, heldigvis, en rolig helg har gjort at benet har stabilisert seg igjen, (også vekten) og treningen i går var bare moro! Ja, jeg ble sliten – skikkelig sliten, men jeg løp 7 av 8 intervaller, (det siste lot jeg være å løpe fordi jeg kjente at benet stivna), og jeg klarte ikke mageøvelsene i ribbeveggen fordi jeg var for svak i armene (eller for tung…), men det var deilig!!! Og så langt virker det som om benet har tålt det! 
Jeg har veldig lyst til å gjennomføre dette, og er jeg flink til å lytte til kroppen, så tror jeg jammen at jeg skal klare det også!
