Poff!!!
Poff!!! – sa det. Så seg lufta ut av ballongen.
Neida, lufta er ikke helt borte. Og faktisk ikke motivasjonen heller. Men det er nå rart da, at det skal være så forbaska vanskelig å fullføre noe!
Rett før påske pådro jeg med en betennelse i den ene foten (den uten lymfødem). Det viser seg at det er en betennelse i mellom to av tærne, ja ikke mellom tærne (for der er det jo bare luft…) men under tåballen, som gjør at det kjennes ut som om jeg går med en tegnestift under der. Det har derfor vært vanskelig å gå og løpe, og til og med svømming viser det seg at irriterer foten og fremkaller kramlignende smerter i etterkant. Og som om ikke det var nok har jeg dratt på en seiglivet forkjølelse, som har vart i snart to uker.
Men, aldri så ille at det ikke er godt for noe, for forkjølelsen har sendt meg rett ned i sofaen (igjen) og med benet høyt hevet noen dager, har det faktisk blitt litt bedre! Forkjølelsen gjør nok at jeg fortsatt trenger et par dager uten for store fysiske anstrengelser, men så er jeg klar! Og i mellomtiden skal jeg ta for meg kalenderen helt frem til (den magiske dagen) 30. juni og Kristinaløpet, og plotte inn treningstider og aktiviteter.
Jeg er redd for at jeg ikke klarer å trene løping med det første, men sykling skal jeg klare. Og jeg er nok ganske sikker på at jeg ikke klarer å løpe hele Kristinaløpet, men det skal mye til å stoppe meg fra å gjennomføre! Og formen, ja den skal bli mye bedre innen den tid!
Og humøret steg ikke i løpet av helgen, da jeg begynte å tvile på om dette virkelig var noe for meg! Etter å ha fjernet mange lymfeknuter i bekkenet, under kreftoperasjonene, sliter jeg nemlig med lymfødem i det ene benet mitt. Det betyr at jeg ikke får transporteret bort avfallstoffer, og benet hovner veldig opp, som f.eks når kroppen forsøker å “reparere” musklene ved å tilføre væske etter trening. Da blir nemlig denne væsken i benet. Dette er en kronisk tilstand som gjør at jeg bestandig går med kompresjonsbukse og må ta hensyn til benet for at det ikke skal bli alt for stort og utvikle rosen. I hverdagen så klarer jeg greit å leve med dette (alternativet hadde vært så mye verre….), men hard belastning gjør at det blir hovent og stivt. Og når jeg i løpet av forrige uke klarte å gå opp 2 kg, så var nok forklaringen væskeopphopning i benet og ikke “vanlig” vektøkning.
