Kathy Fagerstrøms blogg

Uten sammenligning for øvrig over katastrofen Titanic, så vil denne dagen bli en dato å huske videre. Det ble ingen katastrofe for meg, men en seier for hva TBAktiv har klart å motivere meg til.

Mine sportslige organiserte deltagelser fra før, er jo heller magre.
At jeg dog har en gullmedalje å referere til, er også noe jeg bevarer godt blant de særs spredte og sjeldne prestasjonene  mine. Jeg har nemlig gull fra vår lokale kjøpmanns skikonkurranse i Mankby, i Finland. Det var tilbake i tid, på nittenhundretallet, hvor pallen besto av oppstablede melkekasser. Barna i grenda skulle konkurrere og vi var vel 8-10 stykker av ulik alder, som startet i samme renn. At jeg var så nervøs og startet i mål og fullførte i start, gjorde ingenting…jeg vant i hvert fall.. Jeg var kanskje 6 år.. Jubelen var enorm. Premien var en teskje i gulldublé med liljekonvallmønstret skaft. Et smykkeskrinoppbevaringsobjekt, som pusses til hver jul..

40 år etter, deltok jeg i Skarverenn – og den jubelen som tok imot deltagerne ved mål var fantastisk! Å ha gått over vidda, med filmen 9 liv i tankene og å ha stått nedover på ski, like bratt som prekestolen – ja da var det en rus av hinsides opplevelse å kunne bli redda fra dette snøhavet uten faste holdepunkter… Snevre tanker underveis om at et brukket bein, kunne gi scooterassistanse, hadde streifet i de dype daler av energimangel. Men etter matpakker og drikkestasjoner, hadde sisuen kommet tilbake og gitt motet kraft.

Men 15.april, var det ikke ski-selv om det faktisk snødde noe. Det var jogging. I lyseblå t-skjorte fra fylkeskommunen, beveget Fagerstrøm seg i sin første organiserte løpsarrangement. 7,5 km med over 1500 andre springsko folk. Jeg lærte en del underveis her. Det går kjempefint å bevege seg uten noe ekstrautstyr.. Trenger jo ikke ha med alt ”itilfellesaker”, som en annen speidertropp… Jeg hadde ikke det, men jeg var igjennom hele tankerekka før jeg tok og blåste det vekk.. I dissa mobiltider, lever man nesten farlig om man ikke har den med seg..tenk å være “helt for seg selv ute i verden”..
Nei, det viktigste er oppvarmingen! Ikke tro noe annet.. Jeg hadde tirsdagstreninga i tankene og trodde at dette skulle gå greit, men skinnlegger satte fort stopper for tenkt tempo. Men endret taktikk og stolpejogging, gjorde susen. Var i grunn ok at det regnet litt..Lettere å holde tempo oppe. Min løpemakker var fantastisk. Sammen ble vi enige om antall stolper med jogging og gåing. Og å ligge litt i dragsuget på dissa marathonfolka, var artig…i de  8-10 skritta det varte…. “Nå kommer det en hara…” og så tsjupp, tsjupp…8,9,10… borte..

Vi kom ikke blant de første i mål – men vi ble ikke sist heller. Passerte en ordfører underveis. Klarte dermed flere av måla mine for dagen. Nå er det bare å holde fokus videre og planlegge neste arrangement. Medaljen vi fikk, er et hint om at dette er helt ok!

SISU!

Ut mot havet, Plumbos versjon (!)
http://www.youtube.com/watch?v=YumqXSKlef0

– sterkt ispedd med passende ord for oss utvalgte i TBAktiv….

“Du lokker meg med et smil
Skjelvende står jeg foran deg
Glemmer bort all min tvil
Nå vil jeg følge deg..

Hei.
Med sola i mitt hår
Og jeg veit hvor veien går
Ut på trening
Der drømmer blir sanne
og jeg blir så sprek?

Hei.
Det er så fint å ha det sånn
Med “Tønsbergs” pannebånd
Ut på trening
Til sammen – så kommer vi i mål!

I dine øyne var jeg sofagris og litt lat
nå har jeg bytta bort sånn smaaak

Ja, Even og Hilde
Geir, Johnny og Steinar
Ja, jeg elsker det
- og det er smertefullt…(uff, au, støl)

Hei.
Med sola i mitt hår
Og jeg veit hvor veien går
Ut på trening
Der drømmer blir sanne
og jeg blir så sprek?

Hei.
Det er så fint å ha det sånn
Med “Tønsbergs” pannebånd
Ut på trening
Til sammen – så kommer vi i mål!

En vinter, en sol, et lag
Teamets muntre lek til sammen
Drømmene blir noe av
Vi er sammen i samme pram..

Jeg ser en målstrek med Kristina ved sia av.
De gode resultater som jeg får…

Ja, Even og Hilde
Geir, Johnny og Steinar
Ja, jeg elsker det
- og det gjør skikk’lig vondt…(uff, au, støl)

Hei.
Med sola i mitt hår
Og jeg veit hvor veien går
Ut på trening
Der drømmer blir sanne
og jeg blir så sprek?

Hei.
Det er så fint å ha det sånn
Med “Tønsbergs” pannebånd
Ut på trening
Til sammen – så kommer vi i mål!

Hei.
Det er så fint å ha det sånn
Med “Tønsbergs” pannebånd
Ut på trening
Til sammen – Kristina here we come!”

En flott treningsøkt denne uka gjorde at humøret steg noen hakk. Det er ikke til å stikke under stolen, at noen av dagene ikke er like lyse. I en slik flott gjeng, vil man gjerne gjøre sitt ytterste hele tiden -men slik er ikke virkeligheten. Arbeidsdagene er godt fylt opp og hjemmet er under opp pussing. Det å ta planken mens “lenoleummen” spikkes av på kjøkkenet, er jo et par utfordringer i slengen… Men det er jo bra.. for da blir det ikke så mye matlaging på en stund. Nå blir det fremskyndet grillsesong og mellommåltidene går i skiva eller rett i koppen…

For 23 år siden, tenkte jeg at nå har jeg 7 år til jeg er tilbake i fasong..men med åra ble det til at jeg “bruker 3 ganger så lang tid, jeg”.. Underveis ble det lest om fantastiske 8-ukers metoder hvor både six-pack og himmelsk smidig kropp skulle dukke opp. Men det ble med tanken som teller…
Å jobbe som kokk og yrkesfaglærer innen området, er jo ikke akkurat som å gå RUNDT grøten… Man går vel helst korteste vei og tar for seg rundt omkring…  I gamle dager, på Grand Hotel når vi kjørte opp store traller med deilig koldtbord, fleipa vi ofte med “nå setter vi fast heisen og så spiser vi i panikk”…  Klarte å eta uten panikk også, jeg…

Med hele livet fullt av lange arbeidsdager og selve personen i alt annen enn i første rekke, har det blitt en del “left overs” for vedlikeholdet også. Jaja, jeg får LØPE ut med søpla i hvert fall , da… Jaggu…hvor hjalp de’t hen da, tru? Er jo ikke akkurat sprint man driver med matpåsan i ene og restavfallet i andre handa… Nei,. Man var bare litt med, liksom…med i bevegelsen… Eller med som i medisterdeig, tenker jeg…

I morgen, 12.april, har mitt kjære “lønningsbarn” fødselsdag. Han er endelig moden for Kielferja alene…  Vi gleder oss alle sammen! <3
Om et par år, blir det runde tall både her og der – og DA… da skal jaggu formen være tilbake! E’kke gjort over en helg, sånt…her i gården bruker vi heller et kvart århundre…

Så syng med Plumbo og spring i vei. Våren er her!
Og til helga er det ikke “bare, bare eller burde, burde” – men “berre gjer det!” Da er det mosjonsløp for kreftsaken… Takk til Helle som blir med meg! Er i godt selskap med alle ordførerne også Treningstankene som har begynt å utvikle seg, gleder seg.

Om noen timer skal det kokes kaffe og vekkes med en variant av bursdagssang, springende opp trappen… Blir kort sang….

“En pilegrim er en person som forbereder eller foretar en reise av åndelige årsaker. Pilegrim kommer av det latinske ordet peregrinus, som betyr «fremmed» eller «utenlandsk». Pilegrimsreise er kjent fra flere religioner og bruken av begrepet er blitt utvidet, slik at en som reiser til et sted som er svært viktig for han kan bli kalt pilegrim, selv om det ikke er religion som ligger bak.”, står det i Wikipedia….

Ja, man kan så si…
Vi var i Bergen (som jo er litt utenlandspreget med alle turister allerede helgen før påske). Kofferten var pakket – og av en eller annen grunn, mest med treningstøy. Så det er jo en tendens som sprer seg i tankene, dette med aktiv hverdag.

Min bedre halvdel, hadde fortalt meg om Stoltzekleiva, og det var klart at jeg ville benytte meg av mulighetene å gå alle de trappetrinna. Han tenkte “Ååh, hvorfor sa jeg noe om det…”, men støttet tiltaket..
Antrekket var treningstøy – og det gjennom Bergen sentrum. Slikt hadde ikke kommet på tale, for ½ år siden… I byene skal man gå “påkledd”… Utstyret var upåklagelig.. Drikkeflaske, litt energimat, skritt teller, pulsklokke, gps på mobilen og kart i handa… Manglet bare en førerhund og sekk med snøskredvarsler på..

Den flotte bilen vi hadde leid, ble parkert i sentrum og så bar det ut i naturen. Midtveis i kleiva, er det en båre…det sier jo litt om hvor anstrengende en sånn stigning kan være…

Været i Bergen hadde vist seg fra alle kanter, denne helgen. Det manglet bare tordenvær.. Men det var altså i overkant av kaldt denne dagen. Surt og guffent. Tanken om at “burde kanskje ikke”, fløy rundt pannebåndet og maste…

Vell tilbake i bilen, skulle det bli godt med varme i kroppen. Tempoet denne dagen, hadde gått i “ta tida til hjelp”- metoden.. siden helsa skrantet av allergi.. Tilbake mot bosted, kom en pipende lyd innimellom. I denne nye bilen med en diger ”tepåsa” av en nøkkel og diverse nymotens greier, kunne jeg ikke dy meg å si at det var bedre i gamle dager. Pipinga ga seg ikke og Naf, kunne nok heller ikke hjelpe!

Om dagsturen hadde vært påkjennende, så var hjemturen med feilsøk desto med pulsøkende, for tull med og ulyd i bil er noe som ikke passer sammen med mitt humør…

Endelig i hus, så skulle det bli godt med kaffe for å bedre humøret.

SAMME lyd, kom meg for øret! Og jeg sto rett ved.. Ikke har jeg høreapparat eller tinnitus – så om jeg” hørte syner”, var kun en mulighet. Men nei – det var ikke syner! Det var pulsmåler’n!!

Det hadde jo vært ekstraordinært om Naf begynte med assistanse på oss TBAktive… 

Tack för dagens motivation till motion, Susanna!
Gårdagens träning sitter kvar i kroppen och skenbenen värker lite obekvämt. Men skit samma.
Jag har köpt mej nya joggingskor – dom kostade skjortan. Jag sa att jag skulle ha skor för asfalt och för plattfota tungtransport. Så med Susannas SM guld för unga bagare i tankarna, blev dom invigda i kväll.

Som tur var, hadde jag ett halvvägs avtal på mobilen – så jag tog ut det med en av mina grannar i åsen.
Jag visade lite försiktig hur jag intervallar och sen tog vi tjejpraten på väg hem.
Det är SÅ bra att kunna fråga någon om “hjälp”. Då kan man inte slingra sej undan.

Nu har det varit lite styrka framför TV’n, så då kan dagens pass noteras som färdigt.
Den här veckan har det varit TV-pass varje dag.

Träning är ännu inte något som har blivit rutin-man känner att man vattnar lite ojämnt..så ibland växer det till, men så kan det bli torka en period. Altså inte lång period – men ändå….inte bra!
Allergisesongen har slått till för fullt, så det blir lite “varnånstans är mitt huvud”.. Kanske jag inte registrerar vad jag gör och tjuppar längre änn jag vet om, till slut.  För er som inte vet vad “tjuppa” är, så är det finlandssvenskt ord för “jogge”..i alla fall där jag kommer ifrån.

Dagens blogg är därför på svenska, för att verkligen fira ett guld!
Eller kanske för att söka efter den förbannade sisun, som gömmer sej.

Nu hoppas jag att min cykel är färdig fixad snart, så jag kan börja cykla till jobb.

I anledning dagen, markerer jeg en liten ting overfor meg selv..
Jeg tar ansvar!

Detta byggverket av en kropp, jeg går og drar med meg, har blitt forsømt av byggeherren – eller kvinnen i dette tilfellet, og det har ikke blitt fulgt opp med de nye forskriftene gjennom åra… Slik at det siger i fundamentene både her og der… Til tider er drenering dårlig og det koker over, og noen ganger er døra helt truttna igjen – og geipen nere…  Det har dukket opp karnapp litt her og der,men heldigvis er det oppdaget før det er for sent..

Så i dag, kvinnedagen, har jeg tatt affære og gjennomført bortover, oppover, intervall og alt jeg kunne huske av tekniske ting. Jeg er jo ikke så teknisk av meg, sier jeg…men nå er det altså rullende jogging med lave skuldre, som gjelder… Jaggu ruller det bortover, ja…

Burde jo hatt skilt med “tung last” på ryggen eller noe “reparasjon pågår”…

Eikskauen og Frodeåsen var området og det dukket opp mange fine stier.. Fantastisk ettermiddagstrim før kveldens middag på Grevinnen – restauranten på Greveskogen. Jeg stampet over brua ved Thaulovhullet og tenkte at nå kommer største bukken bruse… Men det var ikke no troll under..

Med luft under blikket fra utsikten over vannet, så tenkte jeg at “hvorfor i svingende har jeg ikke gjort detta før???” Endelig godt at man ta et annet tak i spaden! Og her trengs det å spades!

Dagens trim er unnagjort, etter Evens metode, og Hildes anbefalinger..

Nå er restaurant Grevinnen klar og saken er biff!

“Jeg jogget på veien til deg”, sa jeg til min ene venninne..
Hun lurte heldigvis på om jeg mente hele veien – velger jeg å tro… Noe som var litt over 2 km…
“Nei, bare på strekningen med lyktestolpene”, svarte jeg. Noe som tilsvarte ca. 10-15 lyktestolper. Så jeg aner ikke hvor langt det var – men med en sånn “Rumba med Gunn” – kropp, så var det greit, tenker jeg.

Ikke bare var strekningen en terskel, men det å jogge langs veien og fullt opplyst – ja, dere som kjenner til hinderet, vet hva jeg snakker om. Det var i grunn ikke så ille å jogge, det viktigste var teknikken. Evens ord om hvordan man skulle gjøre det, ble ettersøkt under lua, etter hvert som det humpet og skvælpet av gårde… Det skulle jo se litt anstendig og normalt ut…Ikke bare veltende forover…
Nå er det jo en stund til “Grease lightning”, men kondisen er absolutt registrerbar i hvert fall! Artige greier!

Bragden som noteres i treningsdagboka, er ikke bare jogginga – men jeg tok igjen en annen!
Etter å ha vært ute i trafikken og kjørt noe sakte, etter min medpassasjerers mening her om dagen, så tok jeg nå en kontrollert forbi jogging.  Har vel ikke skjedd så mange ganger, akkurat den veien…

Oppdaget også en helt nødvendighet av propper og lyd i øra. Og med en dårlig tilgang på nrk1 fra mobilradioen og sakte fart med Stein Ove Berg på eter’n, hadde jeg akkurat passe rytme til mine tidlige, offentlige joggetak…. Ser fram til at jeg kan setta på Plumbo og løpe i “hundre og helvete gjennom skauen”…  (Trengs forøvrig bare en Re-elg til å ordne det…)

Nå har jeg ellers registrert at det tar noe lang tid å gå tur, selv med fart underveis..  Det å ta intervalltrening, var mer effektivt syns jeg. Så nå håper jeg at det dukker opp en “skal bare” innen dette området også. “Jeg skal bare – ta litt intervall i bakken….mens middagen stekes ferdig i ovnen….”

Hører ikke helt hva jeg sier selv…så tror det må komma et nytt styremøte snart…så det blir vedtak!

God helg!

“Den 30.juni må dere møte opp i Tønsberg”, gir jeg beskjed om…
“Hvafforno? Når da?”
“Det er en lørdag”, forteller jeg videre.
“Nehei, det kan du bare glemme. Jeg ska’kke no skolegreier i helga!”
“Men det er innari fint om du gjør det. Du kan løpe ved siden av og hjelpe meg i mål. Dessuten er det ferie da..”, sier jeg. “Du kan få kake etterpå.. “, lover jeg bort…
“?????”
“Jeg skal løpe Kristinaløpet! Hvem blir med? Opp med henda!!”, og håper at det er minst 10 hender i været…
“Jeg tar bilen”, sier en annen…
“OK. Men da ska jeg ha sjarmøretappen!…”
“E’kke no sjarmøretappe…Det er 5 kilometer”, informerer jeg om.
“Nei, da så…Det var synd…”

“Jeg er med”…”Og jeg”…. “Vi også”…
Jeg teller…..4 hender- tydelige armer opp i  været og  med øyne som glimter til.. (ha!… jeg vil jaggu se detta!..). Resten, noen oppmuntrende og tildels skeptiske smil (så fint for deg…men vi får nå se…) og et par vantro ansikter.. (hva er det ho snakker om egentlig? Kristinagreier..?)

Men altså – nå er elevene mine innvolvert! Noen har sagt ja…kanskje jeg må delta i utegymmen med dem også, så de skjønner at jeg mener alvor..

Vell hjemme, fremdeles med en “fanden i meg ska jeg..!”, melder jeg meg på 7 kilometer’n i Holmestrand 15.april. Jeg MÅ jo ikke løpe hele veien..og det gir en viss pekepinn på hvor i løypa kondisen er…. Og klarer ordførerne, så ska jaggu jeg klare!
Nesten i samma åndedrag betaler jeg påmeldinga for “Jentene på kyststien” i begynnelsen av juni.. Her skal det angripes!

Sånn……Det var det…Fint å få satt tinga i system…. Nå er det snart helg!

“Du som legger så mye penger i bil – og så skal du bare gå….?”
“Du vet at det blir dyrere pr.km jo mindre du bruker bilen….”
Ja,  det gjelder å ha argumentene og vilje av stål tilgjengelig,når man hører slikt..

Så når både presten, psykologen og publisitetsansvarlige fra avisa er i gang med dagens trim, så heiv jeg meg i broddene og langet av gårde. Tursekk med tilnærmet overlevelsesutstyr fra NASA klart og positiv innstilling, så fikk jeg med meg følge også.

Det er viktig å synes i trafikken, så som den eneste med refleksvest, fikk jeg fort tildelt dagens ansvar som parkeringsvakt ved Risås. Det var ofte fullt på parkeringa og jeg delte litt anbefalinger, mens jeg ventet på de skiglade fra Tønsberg.. Så under en skive leverpostei og et par kopper kaffe, fikk alle biler plass til slutt…penger ble betalt inn og tekstmeldinger sendt – kan jeg melde til skilaget

Mange hyggelige folk på en slik dag!

Vi ble enige om å forevige samlingen med et bilde – i tilfelle de ikke kom tilbake Så mens de andre beveget seg inn i skogene rundt Langevann, vandret mitt følge og jeg tilbake og kunne logge 1 mil i marsjfart.

Nå kan morsdagskaka komma på bordet!

Tilbud om spinning fredag morgen klokken “null-seks-tretti”….!!
Inger skal – skal fler?  Ååååh, hvorfor mått’hu spørra….?
For et pes med for og imot! Altså – har trent 3 ganger denne uka – inklusive å ha vært innom idrettvitenskapelig labratorium…
Det har begynt å dukke opp en snål tanke før jeg skal noe nå…. ”Når og hva skal jeg trene idag?”

Så jeg tok et styremøte med meg selv i dag hvor det kun var 1 punkt på sakslista – spinning i morra? Det holder på ennå – egentlig..
Men  – har tøy ferdig og har sagt ifra i heimen at jeg skal opp 05.15…
Viktig med å få annonsert det, slik at jeg blir påminnet om det…tror jeg..
I samma åndedrag sa jeg, “og så vil jeg gå en lengre tur på søndag!”.

Nå kan det jo tenkes at det ikke blir noen enighet i detta styremøtet og det må stemmes over hva som skal bestemmes… Mulig det blir en variant av tvungen lønnsnemd i morra tidlig….

Er i grunn litt spent på hva det blir til…….?

31.01 – Den store selvangivelsesdagen.
Jaggu…

Punkt 1. Jeg er fremdeles uforstående motivert. Som en kontrollert begeistret person, er detta virkelig noe å notere ned i historien.

Punkt 2. Er så glad jeg liker skjemaer! Finnes nok mange slike mennesker – dere vet bare ikke om det…skjulte systematikere… Men det må være funksjonelle skjemaer,som brukes jevnlig og som gir god statistikk og oversikt. Så med et treningsskjema på badet blir det bra. Og – med en whiteboardpen på et speil, så ser man virkelig hvordan uka ser ut etter hvert..

Punkt 3. Treningen i går. Kjempe opplegg! Fint å legge til rette for at man kan se målet Hilde, som sto ved snuplassen, som en motiverende redningsbøye og resten av gjengen som tok imot ved mål. Det ble jo til at klokka fikk gå en stund, før jeg kom i mål – men med hensyn til noen nybroderte sting i kroppen, så ble det en variant av anstendig småjogging iblandet med panisk lignende, rask gange for å rekke “last calling to gate”…. Planken var interessant. Men armhevinger…. Hadde helt klart informasjon om og konstatering av  eksisterende puddinger – og det ble altså bekreftet. En skikkelig selvangivelse her. Finnes absoluttt ingen bidrag eller bilag, som kan støtte opp under dette svake resultat. Intet en kan fornekte – bare å se det svart på hvitt! Det kunne vært som å fly… “kommer alltids ner, vet du”…. Men innen faget, så vil jeg kanskje si at det var en perfekt sammensatt gjærdeig som slipper taket idet man snur bollen på hue. Når den niholder i bunn, men må gi tapt og løsner med en  fylldig og dump lyd..og blir rolig værende…  Det var ikke “meglersk” sjarmerende en gang..

Her er det bare å ta sleiva i andre handa – punktum!