Freak show?
Hørte ei dame pÃ¥ radioen her om dagen og blei mektig provosert av det jeg hørte. Lars Monsens “Ingen grenser” pÃ¥ NRK 1 fikk gjennomgÃ¥. Dama som blei intervjua mente deltakerne i programmet var med i et freak-show, da funksjonsfriske som fulgte serien kun fikk tilfredsstilt sitt behov for Ã¥ se pÃ¥ mennesker med merkelige kropper og grÃ¥te en skvett fordi deltakerne faktisk fikk til det de fikk til…
Ja, jeg satt i sofaen (litt sofagris er det vel lov Ã¥ være…?) og grÃ¥t en skvett. Det gjorde jeg fordi jeg var mektig imponert. Er det galt? Men jeg sÃ¥ ikke pÃ¥ fordi jeg trengte Ã¥ fÃ¥ tilfredsstilt et behov for Ã¥ se pÃ¥ merkelige kropper! Jeg ble imponert over Ã¥ se pÃ¥ innsatsviljen og fellesskapets evne til Ã¥ jobbe sammen mot felles mÃ¥l: Snøhetta! De nÃ¥dde mÃ¥let og jeg ble motivert til Ã¥ stÃ¥ pÃ¥ frem mot Kristinaløpet. For: det er vel litt av vitsen ogsÃ¥ nÃ¥r NRK viser en sÃ¥nn programserie – at det skal virke motiverende pÃ¥ andre, uansett funksjonsnivÃ¥? Jeg ble i hvert fall motivert til Ã¥ stÃ¥ pÃ¥ videre i et svært støttende og oppmuntrende fellesskap. 
Alle mennesker kan bli utfordret av andre og utfordre seg sjøl til Ã¥ gjøre litt mer enn man faktisk tror man klarer. Og Ã¥ se de lykke-scenene som utspant seg pÃ¥ toppen av Snøhetta – det ga meg tro pÃ¥ at det gir mye mening Ã¥ slite for Ã¥ nÃ¥ et mÃ¥l, enten man er helt tipp topp i kroppslig forstand eller har ett og annet Ã¥ slite med. Kanskje jeg skal begynne Ã¥ glede meg litt til opplevelsen av mÃ¥lgang i Kristinaløpet?
