Inger Bækkens blogg

Jeg holder koken! Jeg holder koken! Jeg holder koken! Stå på! Stå på! Stå på!
NÃ¥r man skal lære seg noe nytt er det viktig med repetisjon, har jeg lært. SÃ¥ nÃ¥ øver jeg meg pÃ¥ Ã¥ hele tiden sette pÃ¥ den nye plata jeg skal spille av i hodet før og under trening. Hver gang det slÃ¥r inn en “jeg-orker-ikke-finne-fram-treningstøy-tanke”, sÃ¥ smeller det en mot-tanke inn. En “joda-det-orker-du-din-lille-slappe-sofagris-tanke” blir umiddelbart avspilt pÃ¥ tankeplatespilleren. Og hvis ikke én sÃ¥nn tanke hjelper, da setter jeg pÃ¥ repeatknappen og gir ikke meg selv fred før treningstøyet er pÃ¥. Det er hard jobbing, men jeg holder koken.
Underveis i treningen skjer det samme. Jeg bytter ut negative tanker, sÃ¥ fort de dukker opp, med positive. Hvis kroppen begynner Ã¥ fÃ¥ nok, sÃ¥ overtaler jeg den til Ã¥ fortsette. Jeg sier sÃ¥ høyt jeg kan inni meg at “joda kropp, du orker mer – selvfølgelig gjør du det, din slappfisk!”.
Nå høres dette sikkert både tungt og fælt ut (og det er det ), men: det finnes en belønning! Hvis det ikke hadde gjort det, så hadde jeg ikke giddi. Belønningen kommer i form av mer energi i hverdagen og en enorm følelse av å ha gjort noe viktig og riktig etter hver treningsøkt. Og så er det fantastisk å merke hvor godt det er med en kropp som har jobba med noe og fått det til! Ingenting slår mestringsfølelse! Derfor står repeatknappen på og det skal den gjøre så lenge det er pust i meg:
Jeg holder koken! Jeg holder koken! Jeg holder koken! Stå på! Stå på! Stå på! Repetisjon, repetisjon, repetisjon. Og så: hurra! Hurra! Hurra! Jeg klarte det igjen!

Tilbake i gamlelandet hvor 10 mils sykkelturer bare er Ã¥ drømme om, rett og slett fordi det tar for lang tid. De som sykler sÃ¥ langt, og lengre ogsÃ¥, tror jeg ikke kan ha 100% jobb og familie… SÃ¥ – da er det tilbake til litt kortere intervalløkter og styrketrening i stua.
Synes fremdeles at det er vanskelig å komme seg ut for å trene, men i går tok jeg med bikkja med opp i skogen bak huset og fant meg en liten rundløype der som jeg løp flere ganger. Og syklingen på Mallorca har jammen hjulpet på kondisen! Jeg ble ikke så anpusten som da jeg løp før jeg dro! Det var deilig å merke.
Samtidig er jeg blitt utrolig oppmerksom pÃ¥ hvor mange kamper jeg mÃ¥ kjempe med meg selv for Ã¥ komme meg ut pÃ¥ trening. Det er sÃ¥ mye motstand i meg, sÃ¥ jeg slÃ¥ss hver gang jeg skal ut pÃ¥ egen hÃ¥nd. Fellesstreningene gleder jeg meg veldig til, men egentrening er en kamp hver gang. Det er greit nÃ¥r jeg først har kommet meg ut, og det er superdeilig nÃ¥r jeg er ferdig med Ã¥ trene, men tankekampen før trening taper jeg nesten hver gang. Skulle ønske noen kunne hjelpe meg Ã¥ skru av bryteren hvor det stÃ¥r: “dette har jeg ikke lyst til”!

Hei og hopp! Mallorca hilser!
Ca. seks mil pÃ¥ sykkelsetet er tilbakelagt første dag. Takk til alle intervalløkter jeg er blitt pushet til Ã¥ gjennomføre jevnt fordelt over tre mÃ¥neder. De jeg sykler sammen med her er fornøyde med TB-aktiv-trenernes fokus pÃ¥ intervalltrening. Jeg merker det sjøl ogsÃ¥. Det er fantastisk Ã¥ føle at jeg faktisk kan sykle sammen med over gjennomsnittet godt trente landeveissyklister i seks mil!!! I dag lÃ¥ jeg pÃ¥ hjul ogsÃ¥ i godt over 30 km. i timen over 20 min. Jeg glemte at jeg ikke var i sÃ¥ god form, for det er utrolig moro Ã¥ sykle litt fort – sÃ¥ jeg var ganske tom etter det, men samtidig superfornøyd.
En oppfordring til alle som kunne tenke seg å landeveissykle litt: Mallorca i april er fantastisk!!! Her er det flere syklister enn biler, temperaturen er helt perfekt (ca. 15 grader pluss) og de endeløse landeveiene ligger bare og venter på sykkelentusiaster. Jeg gleder meg til de neste seks dagene!
I morgen er det en fjelletappe. Farten og frihetsfølelsen landeveissyklingen gir, unner jeg alle Ã¥ oppleve. Og desserten: soling i følge med god bok pÃ¥ solseng mens man hører bølgene slÃ¥, god middag med næringsrik vin til, og en mojito pÃ¥ senga mens jeg ser pÃ¥ tv at en “smule” mer trente landeveissyklister sliter seg gjennom et snødekt fjellparti i et etappeløp i Spania – jummi! . Neste Ã¥r pÃ¥ denne tiden: da har jeg forhÃ¥pentligvis syklet ganske mye lenger enn seks mil pÃ¥ en etappe før jeg er fornøyd! Men desserten – den tror jeg blir den samme.

Ja, det er spørsmålet : å gå eller ikke gå? Har aller mest lyst til å svare: absolutt ikke gå! Ikke fordi jeg egentlig ikke vil, men fordi det omtrent ikke er mulig.
Da jeg satte i gang med dette prosjektet (opptrening av sofagriskropp), så var målsettingen å bli gjort i stand til å løpe. Det var virkelig ikke i mine tanker at jeg ved hjelp av trening skulle bli gjort fullstendig gå-udyktig! Men, nå har det altså skjedd. Jeg sitter her på min kontorstol og forsøker å ikke tenke på hvordan det vil bli å reise seg, for ikke å snakke om hvordan det vil bli å måtte gå ut i gangen og ned trappen.
Ja, jeg er støl. SÃ¥nn er det med den saken. Men ikke vanlig støl, nei, usannsynlig, dyrisk, unormalt støl! Gangsperre kaller de det i nord-Norge. SÃ¥nn føles det. Gangen min er helt sperra! Og jeg som tøyde ut og allting etter tirsdagstreninga. At litt muskelfibre fÃ¥r juling er forventet, men nÃ¥ føler jeg at alle muskelfibrene i lÃ¥r og rumpe ikke bare er jult opp, men ligger hulter til bulter og er halvdøde…
Og – i morra tidlig skal denne mørbanka kroppen opp og pÃ¥ sykkelen kl.06.30. Det kan bli interessant…

Kroppen er en underlig sak. Den er meg. Og den forandrer seg. Nå føler jeg at jeg er i ferd med å bli kjent med den på nytt. Årene som sofagris har satt sine spor, blant annet det at jeg har mistet følelsen av hva det vil si å være en kropp, ikke bare ha den som et slags vedheng til hodet. Nå begynner gleden over å kunne bruke kroppen, kjenne at den virker, at blodet pumper og pusten går, å komme tilbake. Men også nye vondter og følelsen av å måtte ta opptreningen litt mer forsiktig enn hodet vil. For det er ikke så moro å merke at kroppen ikke tåler alt den tålte før. Snart 50 år har den vært her denne kroppen. Den er ikke 20 lenger!
Det gjelder Ã¥ lytte til kroppen. Hele tiden pushe meg ut av komfortsonen, ja – men ikke til krampa tar meg! Hele tiden spørre: gjør det sÃ¥ vondt i kneet nÃ¥ at jeg mÃ¥ ta det rolig, eller kan jeg pushe litt til? Hele tiden teste, utfordre og sette grenser. Det er artig og interessant! Og de dagene jeg bare har lyst til Ã¥ gi opp treninga, minner jeg meg sjøl pÃ¥ hvordan det var Ã¥ sitte i sofaen og ikke huske hva kroppen egentlig skulle brukes til. En fysioterapeut sa en gang til meg at den beste stillingen du kan holde kroppen i er den neste. Vi er skapt for bevegelse og kropp er topp!

Det er IKKE lett å bryte gamle vaner, gitt. Bare så det er sagt. Jeg har hatt et tilbakefall. Syntes plutselig ikke det var så moro å trene mer. Viljen ville ikke. Vet ikke helt hvordan jeg skal få den til å ville igjen. Men i morgen har supertrener Hilde annonsert ekstratrening og jeg stiller der. :-S
Og i dag tvang jeg meg sjøl ut til en selvpÃ¥lagt styrkeøvelse i det fri. En times møkking av hestepaddock som er full av tung, vÃ¥t møkk etter en lang vinter – det kan jeg fortelle deg røsker og river i de fleste muskler i kroppen – hvis man har fokus pÃ¥ stabilisering og kvalitet i alle bevegelser man gjør – og det gÃ¥r faktisk an Ã¥ trene styrke pÃ¥ mange slags vis nÃ¥r man bor pÃ¥ et tilnærmet lik smÃ¥bruk. SÃ¥ bar jeg noen 20 l. vannbøtter – kjente det godt i biscepsen det ogsÃ¥.
SÃ¥ var det denne løpinga da… Har virkelig IKKE lyst til Ã¥ løpe hverken én eller fem kilometer! Boring, boring, boring!!! Og fryktelig slitsomt med noen ekstra kilo Ã¥ drasse pÃ¥. Men, jeg mÃ¥, for jeg har ikke hørt at de har døpt om Kristinaløpet til Kristinasyklinga eller Kristinaridninga, sÃ¥ her gjelder det Ã¥ bite i mange sure epler før juni. Jeg er klar til dyst i morgen kl.15, Hilde!

Ny oppdagelse gjort: kroppen er i endring! Noe skjer med den som jeg svakt kan huske fra en svunnen tid: Når jeg trykker en pekefinger på lårmuskelen, som ikke har vært noe særlig muskel å snakke om, så møter fingeren motstand! Det er et godt stykke igjen til jeg kan kalle meg kroppsbygger, men noe er i ferd med å skje. Innenfor det kvapsete litt utflytende over- og underhudsfettet er det en litt hardere substans. Det har faktisk ikke tatt så lang tid heller. To måneder med trening og vips: litt muskler har begynt å se dagens lys! Kanskje det bare er noen måneder til med hardtrening og jeg kan kalle denne kroppen for betong? Be gone fiskebollebiseps! Interessant og gledelig oppdagelse!

Hvor fort kan man bli treningsnarkoman? Ganske fort, virker det som. Veien fra å overhodet ikke ville trene på noen som helst slags måte, til å glede seg veldig til hver gang, og bare MÅ HA DET, har ikke vært lang for min del. Tre uker tok det! Det er merkelig at det går an. Hvis jeg skal peke på bare en årsak til total makeover av innstilling, så er det rett og slett: de jeg skal treffe på trening! Andre mennesker! Så enkel oppskriften egentlig var: TB Aktiv skaffa meg noen andre sofagriser å være sammen med, som hadde den samme trangen til å svette litt mer. Vanskeligere enn det var det ikke!
I morgen gÃ¥r turen opp pÃ¥ høyfjellet. Hvite, vide vidder venter! Gleder meg ogsÃ¥ til Ã¥ være pÃ¥ tur med familien. Jeg har et godt stykke igjen til Ã¥ kunne være pÃ¥ treningstur med dem, uten at de mÃ¥ legge bÃ¥nd pÃ¥ seg fordi jeg er med. Men – det kommer – det kommer. Jeg er i en rivende utvikling, og bÃ¥de mitt og familiens hjerter gleder seg.

Hørte ei dame pÃ¥ radioen her om dagen og blei mektig provosert av det jeg hørte. Lars Monsens “Ingen grenser” pÃ¥ NRK 1 fikk gjennomgÃ¥. Dama som blei intervjua mente deltakerne i programmet var med i et freak-show, da funksjonsfriske som fulgte serien kun fikk tilfredsstilt sitt behov for Ã¥ se pÃ¥ mennesker med merkelige kropper og grÃ¥te en skvett fordi deltakerne faktisk fikk til det de fikk til…
Ja, jeg satt i sofaen (litt sofagris er det vel lov Ã¥ være…?) og grÃ¥t en skvett. Det gjorde jeg fordi jeg var mektig imponert. Er det galt? Men jeg sÃ¥ ikke pÃ¥ fordi jeg trengte Ã¥ fÃ¥ tilfredsstilt et behov for Ã¥ se pÃ¥ merkelige kropper! Jeg ble imponert over Ã¥ se pÃ¥ innsatsviljen og fellesskapets evne til Ã¥ jobbe sammen mot felles mÃ¥l: Snøhetta! De nÃ¥dde mÃ¥let og jeg ble motivert til Ã¥ stÃ¥ pÃ¥ frem mot Kristinaløpet. For: det er vel litt av vitsen ogsÃ¥ nÃ¥r NRK viser en sÃ¥nn programserie – at det skal virke motiverende pÃ¥ andre, uansett funksjonsnivÃ¥? Jeg ble i hvert fall motivert til Ã¥ stÃ¥ pÃ¥ videre i et svært støttende og oppmuntrende fellesskap.
Alle mennesker kan bli utfordret av andre og utfordre seg sjøl til Ã¥ gjøre litt mer enn man faktisk tror man klarer. Og Ã¥ se de lykke-scenene som utspant seg pÃ¥ toppen av Snøhetta – det ga meg tro pÃ¥ at det gir mye mening Ã¥ slite for Ã¥ nÃ¥ et mÃ¥l, enten man er helt tipp topp i kroppslig forstand eller har ett og annet Ã¥ slite med. Kanskje jeg skal begynne Ã¥ glede meg litt til opplevelsen av mÃ¥lgang i Kristinaløpet?

Nye joggesko!!!! Kjøpt hos hyggelig ekspeditør hos Sverre Mysen, G-sport pÃ¥ Teie! Til en ganske god pris! Det er fint Ã¥ kunne fortelle at man er med pÃ¥ TB Aktiv. Folk vet hva det er og synes vi er tøffe! Gode sko fikk jeg ogsÃ¥: Asics Gel-nimbus 13. Kult navn. Og enda kulere at det ligner pÃ¥ navnet til Harry Potters yndlingssopelime Nimbus 2000! I gÃ¥r var det intervalltrening ved 5.dammen. Og det kan jeg fortelle: det føltes vel ikke akkurat som om jeg hadde en sopelime som løftet meg og bar meg frem… 8X150 m. var tungt. Skoene var lette. Det var ikke de som sinket meg, kan du si! Men samtidig sÃ¥ løp jeg der og tenkte at jeg aldri hadde trodd at jeg skulle løpe mer i mitt liv. Etter Ã¥ ha vært plaget med kronisk beinhinnebetennelse siden jeg trente hÃ¥ndball pÃ¥ 70-tallet og pÃ¥ 90-tallet hadde alvorlig bekkenløsningsplager i flere Ã¥r tilsammen i forbindelse med graviditet, trodde jeg at løpe-løpet var kjørt. Men – nei, i gÃ¥r løp jeg – og kjente ingenting, hverken i bekken eller beinhinner! Fantastisk! Og i dag er jeg like fantastisk støl. Godt Ã¥ kjenne at kroppen fins! Kanskje Nimbus 13 kan gi litt mer Nimbus 2000-følelse ettersom ukene nærmer seg Kristinaløpet? HÃ¥per det.