Hege Holmbergs blogg

Enda så magisk det føles å ha fått trenere i norgeseliten; man blir omtrent like sprek av det som å være støttemedlem på Spenst. For å komme i form må man svette selv. Men nå står noen og smiler bredt til meg når det gjør som vondest.

Styrke og spenst må til. Jeg har fått et noe anstrengt forhold til planken etter et par ukers bekjentskap, spenst er logisk og nødvendig. Jeg tror dog ennå ikke helt på at det virkelig er nødvendig med armhevninger før Kristinaløpet. Men jeg gjør det og krysser av. De vet nok hva de snakker om. Jeg, som mange andre har bare løpt i vei, men med god hjelp skal riktig armføring, fottavvikling, kroppsholdning og disposisjon nå spare meg for mangfoldige sekunder. Økter planlegges på forhånd, og går kjappere og mer diskret inn i den daglige tralten enn fryktet. Tester og deretter kort-og langsiktige mål er finfin motivasjon.

Og jeg har fortsatt tid til å sitte i sofaen. Det gjør bare vondt i rompa.

Da har jeg sirlig linjet opp en tabell med planlagt trening og knallhard justis; ingen trening, ingen klistremerke. Enkelte økter, så som styrke, står med liten skrift kamuflert av min favoritt TV-serie. I Tårnfridstil skjer rolig langkjøring på vei til babysvømming, med badebag som ekstra ballast. Og ja, sjefen på 6 mnd er med på mesteparten. Tre økter kondisjon og to økter styrke, i tillegg til fellestreningen. Wish me luck!

(Vi ble testet i dag. Jepp. Og det blir pinlig om kurven går nedover. Nå må jeg bare lete etter klistremerker…)

De av dere som på første samling tirsdag undret dere over en godt undertrykt entusiasme over å ha blitt plukket ut som en av årets sofagriser av Tønsbergs blad, med dertil inkludert sikker publisitet under samme heading i avisen; det var fornektelse. Jeg skulle sågar melde meg av. Sofagris? Jeg?! Jeg er jo så sprek!

Jeg kan fortsatt løpe en femkilometer tilsynelatende fort, bare jeg passer på å ”knyte skolissene” nok ganger underveis. I takt med sannsynlig økende hvilepuls har standarden på treningsgarderoben økt, og jeg føler meg lett og fin om jeg gjør ukas matinnkjøp i tights. Batteriet på pulsklokken døde beleielig nok for en stund tilbake. Og selvfølgelig trener jeg! –det blir bare fort 14 dager imellom hver økt. Jeg har lenge planlagt å løpe halvmaraton, det har bare desverre alltid ”kommet noe i veien”. Og da jeg ble gravid for snart halvannet år siden fikk jeg et helt nytt spekter av gode unnskyldninger.

Minde gode unnskyldninger ble gjort til skamme da jeg hørte bakgrunnen til enkelte av deltagerne. Så i går var vi ute på joggetur i en vinterhvit Eikskogen, halvtåringen og jeg. Ja, det var glatt. Så jeg tok på joggebrodder, gled ikke en cm. Ja, siden gutten er så liten ennå tok jeg, til fordel for en mer sporty og fancy variant, firehjulsvogna som med all oppakning utgjør over 50 prosent av kroppsvekten min (og ga tidvis via vognkurven et lite bidrag til brøytemanskapene i Eikskogen). Tungt, men god styrketrening! Nei, jeg hjortet ikke avgårde, men det var likefullt deilig å komme ut. Og poden? Sov som en stein under hele seansen, og var strålende fornøyd etterpå. Det var forresten jeg også. God helg!

(Kjære venner og uvenner som klarer 3-4 økter i uka på eget initiativ og synes jeg burde det samme uten et slikt opplegg; all ære til dere, men jeg trenger et spark bak.)